Jølstra og Nausta
Artikkel fra 2001-02
Artikkel i .pdf
Det er ikke lett å være sportsfisker anno 2001. Antall faktorer som truer vår kjære sport (sa jeg sport ? jeg mener eksistensgrunnlag, i allefall for noen av oss) bare øker. Nevnes kan forsurning, forurensning, kraftutbygging, overregulering, underregulering, lakselus, oppdrettsproblematikk, endrede oppvektsvilkår i havet, overfiske, gyro, UDN, furunkulose …… ! listen er laaang. Jeg har bedrevet sportsfiske i over 20 år og særlig i de 8-10 siste årene har problemene eskalert. Men, vil mange si, er ikke dette sterkt overdrevet ? På det spørsmålet vet jeg aktive sportsfiskere vil svare et rungende NEI, det er det ikke. I mine år som sportsfisker har jeg reist land og strand rundt for å utøve min kjære hobby, og mitt inntrykk er at de samme tingene gjelder over alt.
Det var derfor med stor glede at jeg sommeren 2000 fikk en stor overraskelse i positiv retning, jeg oppdaget nemlig at det finnes steder man rett og slett ikke godtar at ting blir dårligere, og faktisk gjør noe med det . Det er en av disse stedene denne fortellingen handler om. Vi går rett inn i handlingen da en fiskekompis og jeg selv ankommer Førde en sen august ettermiddag, etter en kjøretur gjennom det som er, etter min mening Norges vakreste natur.
Det var første gang noen av oss var på akkurat disse kanter, og jeg har tidligere hørt av andre som har vært i området atdet er pent her, men at det skulle være så pent, det trodde jeg ikke. Vel nok naturromantikk, vi skulle være i traktene fire dager for å delta på en fluefiskekonkurranse etter innenlandsørret, på to av de mange vakre og fiskerike vannene som finnes i området. Vi skulle overnatte på Førde Camping som ligger tett ved Jølstra, nesten I Førde sentrum. Elva hadde vi sett fra veien på kjøreturen nedover fra Jølstervatnet (det anbefales en ikke-sportsfisker som sjåfør). Vi rakk vel knapt å hive utstyret inn ihytta, før vi kasta oss i bilen for å skaffe oss fiskekort for Jølstra. Her måtte vi bare fiske, for maken til elv hadde vi verken sett før eller siden. På campingen fikk vi beskjed om at elva var ”privat”, så de kunne ikke hjelpe oss, men det var mulig å få hjelp på turistinformasjonen når denne åpnet dagen etter (vi kom selvfølgelig på kvelden når alt var stengt). Ikke aktuelt, vi måtte bare fiske, og vi dro da til turist- info´n i håp om å finne oppslag eller lignende. O´ undre over alle undre, damen som jobbet der var tilfeldigvis innom for å hente noe. Nesten for godt til å være sant, og det var det. Å få fiskekort i Jølstra var ikke mulig, denne var, som vi hadde hørt tidligere, privat. Da presset gråten på, skulle vi allikevel ikke få mulighet til å få fiske i denne vakre elven. Jeg tror damen følte med oss, for akkurat da livene våre så ut til å rase sammen rundt oss, kom hun med en lapp og sa at vi kunne prøve å ringe denne personen. Personen var en lokal kar ved navn Atle Frøysland. Fra det øyeblikk vi slo nummeret til herr Frøysland var våre problemer over. Vi hadde åpenbart tatt kontakt med Frøysland på et litt ”vrient” tidspunkt, da han var på et eller annet idrettsarrangement, men vi skulle prøve å ringe 20 minutter senere. Da vi så gjorde og informerte om vårt ærend, fikk vi beskjed om at alt var opptatt. Jeg tror Frøysland forsto vår fortvilelse, for etter en liten pause kom ordene som sannsynligvis reddet våre stakkars sportsfiskerliv; ”møt meg på Esso´n om 10 minutter, så skal vi se hva vi får til”. Etter en rask introduksjon ble vi fortalt av Frøysland at han skulle fiske på en sone selv den dagen, og det var denne sonen vi da skulle få fiske på. Sonen var H-2 (Hafstadrettane). Etter en kort kjøretur over et jorde (?), og en ennå kortere gåtur, var vi fremme ved nevnte sone. Synet som da åpenbarte seg kan ikke beskrives med ord. Elva rant tett forbi en liten huk, som var strategisk plassert øverst på sonen med utsikt over hele kulpen. I denne huken var det vi satt og ble informert av Frøysland om gjeldende fiskeregler, elvas nyere historie, fangster, og sist, men ikke minst, hvordan forholdene var akkurat nå. Her skulle det nemlig ikke fiskes før formalitetene var på plass. Skulle ønske alle utleiere i norske elver hadde slik struktur og omtanke for sitt opplegg. Dessuten er det jo tross alt både nyttig og lærerikt når man aldri har vært et sted før. Men vanskelig å sitte rolig var det, for mens vi satt der begynte mørket snike seg på. Vårfluene var godt i gang med å klekke, og de første vakene av grov sjøørret begynte å åpenbare seg nederst på sonen. Endelig skulle vi begynne å fiske. Kompisen ønsket å starte fiske øverst på sonen hvor strømmen kom raskt inn i kulpen, mens jeg selv skulle starte på den nederste delen, hvor vi hadde observert vaking. Vi hadde kun tid til et ”drag”, å vi valgte derfor å få fisket over mest mulig. På den timen vi fisket, hadde vi mistet flere både laks og ørret, men ikke fått noen til å sitte. Rett før vi skulle avslutte, bestemte jeg meg for å ta et par kast med en stor sort tube. (Dere kjenner sikkert historien, ”bare et kast til !!”). På første kastet, rett etter fluen traff vannet, smalt det. Og jeg mener ”smalt”. Jeg har fisket mye i mitt liv, og jeg har fisket mange steder, men aldri har jeg kjent maken til fart idet´ en fisk har tatt flua. Mens baklina ”spruta” ut av snella, funderte jeg litt på størrelsen på fisken, og om det var Laks eller Ørret. Alt sa meg at det var en sjøørret som hadde tatt flua, men jeg fisket med en kraftig 8´ er stang, så den måtte være stor. Det endte opp med at fisken forsvant ut et kraftig stryk, og regnet med at slaget var tapt. Men heldigvis var den fortsatt på, og etter endel stuntvading lå den I håven. Overraskelsen var stor da det viste seg at den ”bare” 
Pål Andersen
